content_full_top - is not in layout!

Avdekke overgrep

Vold og overgrep holdes ofte skjult

Det er vanskelig å avdekke og dokumentere vold og seksuelle overgrep. Forskning viser at kun 1/3 av de som misbrukes rapporterer om det mens overgrepene pågår, det vil si at langt de fleste holder overgrepene skjult.

Barn forteller sjelden uoppfordret om vold og seksuelle overgrep, spesielt hvis overgriper er noen i ens egen familie. Det kan være mange årsaker til at barn ikke forteller om overgrep de blir utsatt for. De minste barna har ikke språk for disse hendelsene, de litt større kan være utsatt for trusler. Barna kan også være redde for at de ikke blir trodd. I noen tilfeller er overgriper en viktig person i barnets liv, som barnet er redd for å miste. Er det foreldrene som er overgriperne, blir det ekstra sårbart å avsløre forholdene; barn er avhengige av foreldrene, de kan være redd for å miste foreldrene og søsknene sine. En annen årsak er at det å snakke om traumer, kan vekke sterke følelsesmessige reaksjoner. Det er heller ikke uvanlig å tro at man har skyld i overgrepene selv. Skammen kan holde mange tilbake.

Det er ikke lett å se på barn om de er traumatisert. Barnet kan som regel med sitt kroppsspråk likevel sende ut signaler om at noe er galt. Det kan være vanskelig å skille disse signalene fra lignende tegn på at det er noe annet som plager barnet, for eksempel omsorgssvikt eller vantrivsel. Man bør alltid forsøke å finne ut bakgrunnen for barnets unormale atferd. Det er tegn og signaler man kan se, som gjør at en får mistanke, men et barn kan og virke helt upåfallende. Vil man oppdage vold og overgrep må man derfor spørre hvordan barna har det og hva de har opplevd. Mange voksne som møter barn og ungdom gjennom sitt arbeid, kvier seg for å stille spørsmål om vold og seksuelle overgrep. De er redd spørsmålene kan vekke sterke reaksjoner eller være skadelig. Andre er usikker på hvordan de skal spørre eller om barnet snakker sant.

 

Barn tåler å bli spurt

Det å snakke om det vonde kan fremkalle reaksjoner, men det er ikke skadelig dersom barna behandles med varsomhet og respekt. Det er viktig og ikke presse frem en historie, men å stille spørsmål på en god måte. Dette er i følge sentrale forskere på feltet ikke farlig for traumatiserte barn. Det er viktig å stole på det et barn formidler av vold og seksuelle overgrep. Barn forteller ofte mindre av det som har skjedd enn mer. Det foreligger mye kunnskap som tilsier at barn generelt ikke er mindre pålitelige enn voksne. Barn lyver seg ikke inn i problemer, de lyver seg ut av dem. Når barna blir møtt på en god måte, kan de helt ned i tre års alder gi nøyaktig og detaljrik informasjon.

Å spørre om vold og overgrep forplikter også handling. Om barnet forteller om vold, overgrep eller omsorgssvikt, og det ikke settes inn adekvate hjelpe- og beskyttelsestiltak, vil det oppleves som et svik.

 

Les også: Tegn og signaler under seksuelle overgrep og incest.

 

HVORDAN GÅ FREM VED MISTANKE

Noen generelle råd om hvordan du går fram ved mistanke om vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt

Generell usikkerhet eller bekymring bør meldes til det lokale barnevernet.

Konkret mistanke eller konkrete hendelser vedrørende vold eller seksuelle overgrep skal i tillegg anmeldes til politiet som er rette instans til å undersøke lovbrudd.

Barnehager, skoler, SFO, helsepersonell og andre instanser har meldeplikt og skal ved mistanke om vold eller overgrep ikke avvente situasjonen, men omgående kontakte kommunens barneverntjeneste eller politiet som nevnt over.

Antatt overgriper må ikke konfronteres med mistanke før anmeldelse. Overlat dette til politiet.

Får du gjennom ditt arbeid mistanke om at barn kan være usatt for vold eller overgrep bør du drøfte saken med nærmeste overordnede og kontakte lokalt hjelpeapparat. Du kan i første omgang drøfte din mistanke anonymt hvis du er usikker. Politiet, barnevern eller barnehus kan ringes for å drøfte hvordan du skal håndtere din mistanke.

Får du som privatperson mistanke om vold eller seksuelle overgrep mot barn eller psykisk utviklingshemmede bør du kontakte politiet, barnevern eller barnehus for å drøfte hvordan du skal håndtere din mistanke.

Skriv logg og noter ned. Fortsett å føre notater etter hvert som du observerer eller snakker med den utsatte. Notatene kan bli viktige i en eventuell anmeldelse, melding til barnevernet eller rettsak.

Dersom barnet/den utsatte forteller selv, er det viktig at de forteller fritt og at du stiller åpne og ikke ledende spørsmål. Skriv ned utsagn, detaljer eller uttalelser så ordrett som mulig. Ta med i hvilken situasjon barnet/den utsatte forteller, og beskriv sinnstilstand.

Ved alvorlige overgrep bør den utsatte til legeundersøkelse så raskt som mulig. Vent med å dusje/vaske kroppen, oppbevar alle klær separat i tørre poser. Hvis seksuelle overgrep kan det sikres biologiske spor.

Det bør alltid undersøkes og dokumenteres vedrørende eventuelle merker, skader, blåmerker av lege med egnet spesialutstyr.

Ta derfor kontakt med lege med spesialkompetanse, for eksempel legevakt eller sykehus, samt politiet umiddelbart.

                                                                                                                 Kilde: www.statensbarnehus.no

 

RELEVANTE LOVVERK 

 

Helsepersonelloven 

  • 33. Opplysninger til barneverntjenesten. Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. 

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barnevern-tjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger. I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.

 

Barnehageloven

  • 22.Opplysningsplikt til barneverntjenesten. Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter barnehagepersonalet å gi slike opplysninger. Opplysninger skal normalt gis av styrer.

 

Opplæringslova

  • 15-3.Opplysningsplikt til barneverntenestaPersonalet i skolar etter denne lova skal i arbeidet sitt vere på vakt overfor forhold som kan føre til tiltak frå barneverntenesta.

Utan hinder av teieplikta skal personalet av eige tiltak gi opplysningar til barneverntenesta når det er grunn til å tru at eit barn blir mishandla i heimen eller når det ligg føre andre former for alvorleg omsorgssvikt, jf. §§ 4-10 til 4-12 i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntenester, eller når eit barn har vist vedvarande alvorlege åtferdsvanskar, jf. § 4-24 i den same lova. Også etter pålegg frå dei organa som er ansvarlege for å gjennomføre lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntenester, skal personalet gi slike opplysningar.

                                                                                                                               Kilde: www.lovdata.no